Forside

Barbara Cartland

Kjærlighetens karma

SAGA Egmont

Kjærlighetens karma

Originalens tittel:

The Karma of Love

Oversatt av

Einar Rustad

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711764084

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Kapitel 1

1885

– Ut med deg og bli ute! Jeg er helt syk av å ha deg i huset! Du bare ser ned på meg og later som du er noe. I virkeligheten er du absolutt ingen ting. Ingen ting! Hører du? Ingen ting! Vi får se hvordan du greier deg uten penger og uten meg til å passe på deg. Du kommer til å fryse i hjel, og ingen ting er bedre enn det.

Grevinnen av Lyndale var en stor, fet og oppblåst kvinne. Hun holdt en ung pike i armen, og samtidig med at hun sa dette, kastet hun piken gjennom ytterdøren og ut på trappen.

Deretter slo hun døren igjen med et brak.

Lady Orissa Fane ble et øyeblikk liggende på trappen, for det gikk rundt for henne på grunn av et slag hennes stemor hadde gitt henne i hodet. Dessuten hadde hun vondt i armen, der stemoren hadde holdt henne med fete, men sterke fingrer.

Hun var blitt slept fra stuen, som lå på baksiden av huset, gjennom hallen og ut av gatedøren. Det var umulig å slåss med grevinnen når hun var full … det hadde Orissa oppdaget ved en rekke tidligere anledninger.

Men aldri før hadde hennes stemor bokstavelig talt kastet henne ut av huset. Som regel hadde Orissa greid å komme seg ovenpå til sitt eget værelse, og da grevinnen ikke greide å komme seg oppover trappen når hun var beruset, betydde det at Orissa var i sikkerhet.

Det var ikke noe spesielt som hadde utløst sammenstøtet.

Grevinnen hadde alltid mislikt sin stedatter og beskyldte henne alltid for å se ned på henne.

Grevinnen var av beskjeden herkomst og enke etter en kontorist i den engelske siviladministrasjon i India, men hun hadde greid å sikre seg greven da han fortvilet og nedbrutt var på vei hjem fra India etter nettopp å ha mistet sin kone.

Den lange sjøreisen hadde gitt Mrs. Smithson en utmerket anledning til å vise enkemannen all mulig sympati, og til en viss grad hadde han følt seg trøstet ved det.

Greven av Lyndale hadde alltid vært en meget reservert mann, og bortsett fra at han hadde levd i et lykkelig ekteskap, hadde han liten kjennskap til kvinner.

Den prakfulle, forførende og den gang ganske vakre Mrs. Smithson hadde greid å innsmigre seg til de grader at hun tre måneder etter ankomsten til England ble gift med ham. Å bli grevinne av Lyndale, det var hennes livs store triumf.

Orissa hadde lurt på om hun kunne ha greid å forhindre dette om hun selv hadde vært med på reisen. I alle fall ble utfallet en katastrofe både for faren og for henne selv.

Etterhvert som hun lærte sin stemor å kjenne, ble hun klar over at grevinnen hadde en jernvilje, og at ingen … aller minst hun selv … ville ha vært i stand til å hindre henne i å slå kloen i Orissas far.

– Hvis bare pappa kunne ha blitt i regimentet! hadde hun ofte mistrøstig sagt til sin bror.

Dessverre hadde faren arvet grevetittelen mens de var i India, og dette gjorde det helt nødvendig for ham å reise hjem for å undersøke hvordan det sto til med familieformuen.

Det hjalp ham ingen ting at det var svært lite igjen av den.

Hans bror, som han hadde arvet tittelen etter, hadde brukt opp det lille som var igjen etter deres far.

Mrs. Smithson fant ut, at selv om hun hadde fått en fin tittel, så veide det ikke opp at de var nødt til å greie seg på svært lite og at de hadde en temmelig begrenset mulighet for å ansette tjenere.

Men sin stedatter kunne hun bruke til alt mulig, og det gjorde hun også.

For Orissa var livet blitt et mareritt fra det øyeblikk hennes mor døde i India, og ti år gammel var hun blitt revet bort fra det livet hun kjente og elsket. Blant dem hun måtte forlate, var hennes ayah, som hadde stelt henne fra hun ble født.

Hun var blitt sendt hjem til England allerede før faren reiste, fordi konen til en oberst hadde reist med et tidligere skip og tilbudt å ta henne med.

Orissa syntes England var et kaldt, mørkt og trist sted, hvor hun bare skalv av kulde og lengtet tilbake til det solskinnet som sto som et symbol på hennes mors kjærlighet.

I det lille, kalde soveværelset sitt om kvelden hadde hun pleid å forestille seg alle de kjente og kjære indiske lydene: De syngende stemmene, spebarna som gråt, paria-hundene som bjeffet og vannhjulene som knirket.

– Mamma … mamma! hadde hun ropt og grått ned i puten sin.

Det var hennes stemor som hadde oppmuntret hennes far til å drikke for å glemme sorgene. I sin tidligere tilværelse hadde stemoren funnet ut at det var en lettvint vei ut av alle slags vanskeligheter.

Selv når hun var full, snakket stemoren sjelden om sitt første ekteskap, men etterhvert hadde Orissa funnet ut at bildet var et ganske annet enn det Mrs. Smithson så omhyggelig hadde presentert for hennes far ombord på skipet, der de hadde funnet hverandre fordi de begge hadde mistet sin ektefelle.

I det varme India kunne det unnskyldes om man hadde tatt en drink for å stramme seg opp, men i England kunne man ødelegge både sin helse og sin karakter om man drakk tett og ofte, og det gjorde både greven og hans nye kone.

Det var Orissa som led mest under dette.

Det var ikke bare at hun var en ulønnet tjener i det store og stygge huset i Belgravia, der de bodde, men hun måtte også tåle den skam det var å se sin far full kveld etter kveld, samtidig som hennes stemor oppførte seg som et troll.

Ingen skikkelige tjenere ville bli i huset, og de få vennene greven hadde i England, sluttet snart å komme.

Orissa hadde ingen kontakt med venner på sin egen alder og ingen forbindelse med vanlige mennesker i det hele tatt.

Det ville ha vært et meget trist og ensomt liv for den lille piken om ikke hennes bror, visegreven av Dillingham, hadde insistert på at hun skulle få en utdannelse.

Han var ved et regiment i India, men var kommet hjem på permisjon og hadde sagt rett ut at enten måtte Orissa begynne på skole, eller hun måtte få en guvernante.

Heldigvis var ikke grevinnen den som kunne tåle en annen kvinne i huset, og derfor var Orissa blitt sendt til en skole for unge damer, som lå i nærheten.

Hele tiden følte hun seg som en outsider.

Siden hun var vokst opp i India, ante hun ikke hva som interesserte engelske unge piker, og fordi hun ikke selv kunne be noen hjem til seg, var det vanskelig for henne å ta imot innbydelser fra de andre pikene.

Men hun lærte en hel del.

Karakterboken hennes … som forøvrig ingen brydde seg om å se på … fortalte at hun utmerket seg, særlig i fag som historie, litteratur og geografi.

På skolen oppdaget hun også at det å lese kunne hjelpe henne til å flykte fra stemorens mas og skjenn og fra den mentale og fysiske grusomhet hun var utsatt for.

Hjemme fantes ingen bøker. Grevinnen tittet såvidt på slike blader som The Lady og The Gentlewoman og faren leste Morning Post. Noen annen form for lesestoff kom aldri inn i huset.

Det tok litt tid før Orissa oppdaget at det var noe som het leiebibliotek, men hun ville neppe ha klart å få sin far til å betale det det kostet å låne bøker der, for på den tid var han allerede totalt dominert av sin kone.

Det som hendte, var at hennes onkel, oberst Henry Hobart, tilfeldigvis ga henne et års medlemsskap på biblioteket som julepresang. Orissas overveldende takknemlighet hadde gjort inntrykk på ham, og siden hadde han hvert år betalt bibliotekkontingenten.

Men selv hadde han ingen anelse om at han i virkeligheten hadde gitt henne en livline som hun kunne klamre seg til når hun holdt på å gå under i svart håpløshet.

En ting som ikke gjorde Orissas liv bedre, var at grevinnen, etterhvert som Orissa vokste til, ble sjalu på henne på grunn av hennes utseende.

Grevinnen hadde alltid mislikt det spede barnet, som hun ikke hadde noe til felles med. Men at Orissa skulle bli seende så godt ut at folk kalte henne vakker, gjorde grevinnen fra seg av raseri, for hun var klar over at alderen sammen med all drikkingen hadde ødelagt den ytre skjønnhet som hun tidligere til en viss grad hadde hatt.

Hennes grusomhet overfor stedatteren økte med den mengde gin hun drakk.

Det var i slike stunder motviljen og hatet hun følte, kom klart frem, og som nå hadde kulminert med at stemoren hadde kastet Orissa på dør.

Hun reiste seg og rystet skjørtet for å bli kvitt sneen som hadde ligget på trappen.

Da hun gjorde det, merket hun at det var svært kaldt, og det faktum at hun bare hadde en aftenkjole på, gjorde situasjonen enda vanskeligere.

Hun så på den lukkede døren, der messinghammeren var dårlig pusset, og lurte på hva hun nå skulle gjøre.

Å banke på døren ville være nytteløst.

Ingen andre enn stemoren ville høre henne, og så rasende som grevinnen nå var, ville hun selvfølgelig ikke lukke opp.

De to dårlige tjenerne de hadde, hadde gått til sengs i toppetasjen allerede, og da vinduene deres vendte en annen vei, ville de ikke høre henne.

Og selv om de hørte henne, ville de neppe våge å komme ned, tenkte Orissa, for de var redde for grevinnen når hun var full og sint.

– Det betyr at jeg må finne et annet sted å dra til, tenkte Orissa.

Hun prøvde å tenke, men det var vanskelig, for hun var fortsatt ør i hodet av de slagene grevinnen hadde gitt henne, slik hun alltid gjorde når hun var beruset.

Eaton Place pleide å være svært stille på denne tiden av døgnet, men nå så hun en hestedrosje stanse utenfor et hus litt lenger borte, og en mann kom ut av den.

Mannen betalte kusken og gikk opp trappen til huset. Kusken la de pengene han hadde fått, i lommen, strammet tømmene og ga hesten et lite slag med pisken for å få den i gang igjen.

Hestedrosjen måtte passere Orissa på tilbakeveien, og hun rakte hånden ut.

– Drosje!

Kusken stoppet hesten igjen.

Oppe fra bukken så han ned på Orissa, og det uttrykket han hadde i ansiktet, var ikke annet enn hun kunne vente.

Skikkelige damer gikk ikke rundt uten følge og i bare aftenkjole klokken elleve om kvelden.

– Hvor skal De hen? spurte kusken nokså betenkt, og Orissa visste at han nå spekulerte på om han skulle ta henne med eller ikke.

– Jeg ville være takknemlig om du kunne bringe meg til Queen Anne Street 24, sa hun. Det er rett bak Wellingtong-barakkene.

Hennes rolige, kultiverte stemme lot til å overbevise kusken om at hun likevel ikke var den type kvinne han først hadde trodd, og før han kunne komme seg ned av bukken, hadde Orissa åpnet døren og kløvet inn i vognen.

Hun satte seg på det sorte lærsetet og var takknemlig for å komme i lunere omgivelser for en stund. Hun merket nå at hun skalv.

Hun sukket dypt og lenet seg bakover.

Charles ville ikke bli glad for å se henne, men det var ingen andre hun kunne dra til på denne tid av døgnet. Hun var nødt til å be ham om hjelp.

Hennes bror var kommet hjem fra India en uke tidligere, og hun hadde bare truffet ham én gang.

Han hadde hatt det så travelt at det ikke hadde vært tid til å fortelle ham hvor håpløs tilstanden var i huset på Eaton Place, og hvor ille hun selv hadde det.

Visegreve Dillingham var ikke kommet til England på permisjon, men fordi han skulle slutte seg til den britiske ekspedisjonsstyrke som hadde landet i Egypt i september, og som nå bare langsomt rykket frem oppover Nilen for å befri general Gordon i det beleirede Khartum.

– Det er en førsteklasses chanse, hadde Charles sagt il sin søster. Jeg ser frem til det med store forventninger.

– Men det er farlig! hadde Orissa protestert.

– All krig er farlig, svarte han med et smil. Men det er en forandring fra India, og jeg har lengtet etter å få være med i en virkelig krig.

– Du må ta vare på deg selv, Charles! tigget Orissa. Hvis noe skulle hende deg, ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg.

Charles hadde klemt henne, og Orissa hadde bestemt seg for å fortelle ham om alle sine vanskeligheter neste gang de traff hverandre.

Det var blitt bestemt at de offiserer som skulle forsterke Lord Wolseleys armé, først skulle gjennomgå et kurs for å lære om de problemer de ville møte.

All den stund Wellington-barakkene ikke kunne huse dem alle, hadde krigsdepartementet skaffet kvarter til dem i Queen Anne Street, som lå i nærheten.

– Det er ungkarsleiligheter, tenkte Orissa nå. Kanskje jeg ikke slipper inn.

Et øyeblikk ble hun grepet av håpløshet ved tanken på hva hun da skulle gjøre. Så gikk det opp for henne at hun ihvertfall ville få lov til å sende en beskjed til Charles … hvis han da i det hele tatt var hjemme og ikke ute i et selskap.

Hun syntes det tok lang tid for hestedrosjen å nå frem til Queen Anne Street, og da de omsider kom dit, husket hun med takknemlighet at hun ihvertfall hadde litt penger på seg.

En av de nye pikene som stemoren hadde ansatt, var langfingret. Hun var ung … bare seksten år … og hun tok ikke smykker eller klær, men mynter som ble lagt igjen i skuffer, på bord eller andre steder, forsvant omgående.

Orissa, som ikke hadde noen egne penger, og som bare kunne skaffe seg klær ved å tigge noen få pund av sin far når han en sjelden gang var i godlune, hadde ikke råd til å miste penger, selv om det bare var noen pennier.

Hun hadde derfor begynt å bære pungen sin med seg overalt, selv når de spiste middag. Nå trakk hun den frem fra lommen i den røde kjolen sin og fant til sin lettelse at det var nok i den til å betale drosjen.

– Det er merkelig hvordan tingene likevel snur seg til det beste, tenkte hun.

Hun hadde ment at pikens vane med å stjele var en plage, ikke minst fordi hun måtte lage lommer i alle kjoler hun hadde.

Siden hun pleide å lage kjolene sine selv, hadde ikke det vært vanskelig, og nå viste det seg altså å være en slags velsignelse likevel, for det ville vært enda vanskeligere å ankomme til Charles’ kvarter om hun ikke hadde hatt penger å betale kusken med.

Hesten stanset, Orissa steg ut og spurte hva det kostet.

Hun ga kusken det han ba om og en drikkeskilling attpå, og han løftet hånden til luen som takk. Deretter løp hun opp trappen til huset som lå foran henne.

Døren var åpen, og hun kom inn i en liten hall, der det satt en soldat i uniform bak noe som vel skulle være en slags resepsjonsdisk.

Han så forundret opp på henne, og det var jo rimelig nok at han syntes det var rart når kom inn fra den kalde januar-kvelden utenfor uten å ha noe slags yttertøy.

– Jeg vil gjerne treffe visegreve Dillingham, sa Orissa.

– Tredje etasje, Miss. Navnet står på døren, svarte soldaten kort og militært.

– Takk skal du ha, sa Orissa og begynte å gå oppover trappen.

Den var bratt, og da hun kom opp i annen etasje, så hun en mann komme ut av en dør. Hun tørnet nesten sammen med ham.

Han var kraftig og bar en blå uniformsjakke med rød vest. Det var ikke bare det at han virket overrasket, men han så på henne på en måte som hun under andre omstendigheter ville ansett som en fornærmelse.

Ikke så lite brydd snudde hun hodet vekk og skyndte seg videre oppover trappen, men hun hadde allerede lagt merke til at de grå øynene i det solbrente ansiktet var meget gjennomtrengende.

Selv om hun ikke så seg tilbake, hadde hun følelsen av at han var blitt stående stille og fortsatt betraktet henne.

Dette fikk henne til å skynde seg, og hun var temmelig andpusten da hun kom opp i tredje etasje, der hun så et kort som var festet på en av dørene: «Kaptein, visegreve Dillingham».

Hun banket på, og da hun tenkte at mannen hun hadde møtt, kanskje fremdeles sto der og lyttet, gjorde hun det ganske forsiktig.

Ingen svarte, og etter en stund banket hun igjen og prøvde også dørhåndtaket.

Døren gled opp.

Hun befant seg i en trang gang med to dører i den andre enden.

– Charles!

Hun skalv så sterkt nå at hun ikke fikk sagt det særlig høyt.

– Hvem er det? svarte hennes brors stemme.

En dør åpnet seg, og hennes bror dukket opp, iført bare skjorte og bukse.

– Herregud, Orissa! utbrøt han. Hva gjør du her?

– Jeg måtte komme, Charles, svarte Orissa. Hun kastet meg ut og jeg kan ikke komme inn i huset igjen i kveld.

Det var ikke nødvendig å forklare hvem «hun» var.

– Fordømt og! sa Charles. Nå går det for vidt. Hvorfor finner du deg i det?

– Hva kan jeg ellers gjøre?

Han så at hun skalv.

– Kom inn og sett deg ved varmen, foreslo han. Du burde ikke ha kommet hit.

Mens han snakket, gikk hun inn på soveværelset, satte seg ned på teppet foran peisen og strakte sine kalde hender frem mot flammene.

– Mener du at hun virkelig kastet deg ut av huset? spurte Charles, litt tvilende.

– Ja, med vold og makt, sa Orissa. Hvis ikke håret mitt hadde vært så tykt, ville jeg hatt skrammer i hodet.

Hun smilte svakt da hun sa det. Det var en så stor lettelse å være her hos broren, at det hun hadde gjennomgått tidligere på kvelden nå virket mer latterlig enn tragisk.

– Herregud! utbrøt Charles. Hvordan i all verden kunne gamlingen tulle seg bort i det kvinnfolket!

– Jeg har spurt meg selv om det samme gjennom åtte år, sa Orissa. Når jeg tenker på hvor blid og vennlig mamma var …

Hun stoppet midt i en setning.

Selv etter så lang tid var det vanskelig å snakke om moren uten at tårene begynte å piple frem.

– Jeg har ikke glemt det jeg heller, sa Charles og satte seg ned i en lenestol ved peisen. Men du kan ikke fortsette slik som nå.

– Neste gang det hender, er du antagelig ikke her, svarte Orissa.

– Du burde ikke være her, vet du, sa Charles. Jeg håper at ingen så deg.

Orissa nølte.

Hun ville helst ikke fortelle ham sannheten, for det kunne gjøre ham engstelig. På den annen side pleide hun aldri å lyve for sin bror.

– Jeg traff nok dessverre noen i annen etasje, svarte hun. En stor mann med grå øyne.

– Fordømte greier!

Orissa så på ham, og han sa:

– Det kunne ikke ha vært stort verre. Høyst sannsynlig var det Meredith.

– Jeg beklager, sa Orissa usikkert. Er det svært ille for deg?

– Det gjør ikke tingene bedre, ihvertfall.

– Hvorfor ikke? Hvem er han?

– Det er den velbårne major Myron Meredith, og jeg står i svarteboken hans allerede, opplyste Charles.

– Hvorfor det? ville Orissa vite. Og selv om han er major, har han vel ingen autoritet over deg?

– Han er ingen alminnelig major, men får alle slags underlige oppdrag, svarte Charles. Hvis du spør meg, så er han i etterretningstjenesten eller noe sånt. Han er en ganske stor mann i India.

– Og hvorfor skulle du stå i svarteboken hans? spurte Orissa og var arg i røsten.

– Jeg var borti en del vanskeligheter, innrømmet Charles.

– Hva slags vanskeligheter?

– Du graver og spør for mye, svarte han. Men jeg har ingen ting imot å fortelle at hun var meget pen.

– Å, en kvinne!

– Er det ikke alltid en kvinne? spurte Charles.

– Hva angår det major Meredith?

– Bare fordi det var kona til en annen offiser. Han snakket en hel del om regimentets ære, om vår anseelse i India og en hel del annet av den sorten.

– Men er major Meredith i vårt regiment? spurte Orissa.

Royal Chilterns hadde vært familiens regiment i mange generasjoner. Sønner hadde fulgt sine fedre og bestefedre inntil familien nå følte det som om de hadde en slags eiendomsrett til regimentet.

– Nei, heldigvis, svarte Charles. Han er i Bengallansenérene, men oppholder seg stadig ved stabshovedkvarteret. Jeg skulle ønske at han holdt seg der! Hvis han ikke hadde vært så fordømt nysgjerrig, ville hverken han eller noen annen funnet ut noe om min lille eskapade.

– Hva var det det dreide seg om?

– Å, det var en liten tur opp i fjellene, og jeg trodde vi hadde dekket våre spor. Men stol på at Meredith alltid er der hvor ingen ønsker ham!

Når hun tenkte på de granskende grå øynene hun hadde sett i etasjen under, skjønte hun uten videre at det kunne være sant.

– Sannheten er at jeg hater ham, fortsatte Charles. Jeg er sikker på at det var på grunn av ham at Gerald Dewar skjøt seg.

– Skjøt seg? gjentok hun. Men hvorfor?

– Det skulle jeg likt å vite, svarte Charles bistert. Gerald var min beste venn, en så hyggelig kar som du bare kan tenke deg. Men han ble blandet opp i noe med en kvinne da han var på permisjon i Simla. En meget tiltrekkende kvinne var det også.

– Hvorfor skulle major Meredith blande seg inn i det? spurte Orissa.

– Jeg skulle gjerne spurt han om det, men jeg har ikke kunnet samle tilstrekkelig mot til det, svarte Charles. Hvordan det enn er, så skjøt altså Gerald seg, og vi fikk høre at det var en beklagelig ulykke. Men det har jeg selvfølgelig aldri trodd på.

– Hva kan major Meredith gjøre med at … jeg er kommet hit? spurte Orissa med lav stemme.

– Han kan lage trøbbel fordi jeg på sett og vis har lovet å moderere meg når det gjelder det svake kjønn, svarte Charles.

Han tidde et øyeblikk og tilføyet så med et smil:

– Bare på sett og vis, altså. Men det gir meg på ingen måte rett til å ha en kvinne i hærens kvarterer.

– Du kan jo fortelle ham at jeg er din søster, foreslo Orissa.

– Mener du at det ville gjøre det noe bedre? spurte Charles. Da måtte jeg forklare at min søster var kastet ut av sitt hjem midt på natten og ikke har noen steder å gjøre av seg.

Stemmen hans var sint da han fortsatte:

– Ikke i helsike om jeg vil la noen få vite hvilken forfatning min far er i nå. Han var meget respektert av alle da han hadde kommandoen over regimentet. Det vet du like godt som jeg.

– Jeg husker hvor stolt mamma alltid var av ham, sa Orissa mykt.

– Derfor kan Meredith tenke akkurat hva han vil, sa Charles bestemt. Når alt kommer til alt, er jeg ikke den eneste offiser som liker dameselskap. Og hvis damene løper etter meg til de grader at de kommer hit … hvordan kan jeg hindre dem i det?

– Jeg er sikker på at du ikke ville gjøre det, sa Orissa, og de lo begge to.

Charles hadde alltid vært en lystig og litt uansvarlig type, og selv for major Meredith ville det være umulig å få ham til å leve i sølibat, uansett hvor mye han prekte for ham.

Som de satt der og lo sammen, ville ingen kunne se noen søskenlikhet dem imellom.

Fane var en meget gammel familie, og gjennom århundrene hadde det alltid fantes noen lyse og noen mørke av dem.

De mørke var kommet inn i familien på den tid da Charles II regjerte. En av deres forfedre hadde bragt med seg en svarthåret senorita med magnoliahud hjem fra Cadiz, og deres barn hadde lignet på henne.

Charles var en lys Fane med blå øyne og lyst krøllet hår. Sammen med de vakre ansiktstrekkene hans gjorde det ham uimotståelig for kvinner.

Orissa derimot lignet senoritaen fra Cadiz.

Hun hadde langt sort hår som gikk over i det blå, og som vokste i en liten spiss ned i den klare, hvite pannen. Øynene hennes var meget store, og av og til når hun var bekymret eller sint, virket de nesten purpurfarget. Huden hennes var som en magnoliablomst. Hun var liten av vekst og hadde en gratie som vanskelig kunne beskrives.

Alt Orissa hadde på seg, føyet seg elegant etter den grasiøse kroppen og fikk andre kvinner til å virke klumpete og alt for pyntet.

Der hun satt på teppet foran peisen, skinte håret hennes i lyset fra flammene, og huden hennes var meget hvit mot den røde kjolen. Broren betraktet henne og sa:

– Et eller annet må jeg gjøre med deg, Orissa.

– Jeg venter spent på hva du vil foreslå, svarte hun.

– Har vi ikke noen slektninger?

– Ikke mange, ihvertfall, og de vi har, har pappa … eller rettere sagt hun … kranglet med. De kommer ikke i nærheten av oss lenger.

Om bare mammas foreldre hadde levd fremdeles!

– Eller hvis onkel Henry hadde vært i England, sukket Orissa.

– Onkel Henry! utbrøt Charles. Han er selvfølgelig løsningen.

– Hva mener du med det?

– Du må reise til ham. Han er jo ungkar. Du kunne gjøre deg nyttig for ham, og jeg tror han ville like å ha deg hos seg.

– Mener du i India? spurte Orissa vantro.

– Selvfølgelig! svarte Charles.

Han så hvordan ansiktet hennes lyste opp.

– Om jeg bare kunne dra dit, Charles!

– Hvorfor ikke? spurte han.

– Tror du virkelig onkel Henry ville la meg bo hos ham?

– Tanken falt meg inn akkurat nå, innrømmet Charles. På den annen side kan jeg ikke se noen grunn til at han ikke skulle ville det. Han har alltid vært glad i deg og spør alltid hvordan du har det. Å belaste ham med en unge, var jo én ting, men nå når du er blitt voksen, er det en helt annen sak.

– Det ville være himmelsk å få komme tilbake til India igjen, hvisket Orissa frem for seg. Jeg drømmer om det hver eneste natt.

– Betyr det virkelig så mye for deg? spurte Charles nysgjerrig.

– Det er det eneste hjem jeg noen gang har kjent, og jeg var lykkelig, meget lykkelig der inntil mamma døde, svarte Orissa.

– Da må vi få deg av gårde til onkel Henry på en eller annen måte. La meg se … han var i Delhi da jeg dro, og regimentet kommer til å være der minst to måneder til.

Orissas øyne skinte og hun sa:

– Men jeg må skrive til ham, og det vil ta adskillig tid før jeg får noe svar. Hva skal jeg gjøre i mellomtiden?

Charles svarte ikke straks på det, og Orissa skjønte han brygget på en plan. Så sa han:

– Jeg har en idé.

– Og hva går den ut på?

– Det jeg lurte på akkurat nå, var hvordan jeg skulle greie å betale billetten din. Det er smått med kontanter for tiden.

– Vakre damer er nokså dyre, vet jeg, ertet Orissa.

– Det har du rett i, innrømmet Charles. Og selv om jeg nok kunne greie å låne litt penger, så er det vanskelig å skaffe nok. Men jeg har et forslag jeg håper du går med på.

– Hva er det? spurte Orissa.

– Da jeg var på kontoret i morges for å få instrukser angående kurset, kom general Sir Arthur Critchley inn. Han er kommandant i Bombay.

Orissa sa ikke noe, men fulgte nøye med.

– Generalen spurte adjutanten om han kjente en eller annen offisersfrue som skulle reise ut til India med Dorunda, fortsatte Charles.

– Nei, Sir, svarte adjutanten.

– Jeg må finne en eller annen som kan passe min lille sønnesønn under reisen, fortsatte generalen. En kusine skulle vært med oss, men hun har dessverre hatt et uhell og har avlyst turen i siste øyeblikk.

– Jeg er lei for å høre det, Sir, sa adjutanten.

– Det kommer veldig på tverke, sa generalen. Jeg kan ikke vente at min kone skal være ansvarlig for et barn på fem år under hele reisen. Det ville bli for mye for henne.

– Jeg skjønner det, Sir.

– Det har ingen hensikt å ta med en barnepike heller, for min svigerdatter har en ayah ventende på ham i Bombay.

– Det skjønner jeg også, Sir samtykket adjutanten.

– Kanskje De kan gå til rederiet for meg, sa generalen. Finn ut om det finnes en kvinne som skal reise til India, og som er villig til å passe gutten. Som godtgjørelse betaler jeg billetten på første plass. Det gjør jeg gjerne, men bare én vei!

– Det skal bli, Sir, svarte adjutanten.

Da Charles tidde, så Orissa på ham og sa ivrig:

– Tror du det kan gå? Men tenk om de har funnet en allerede?

– Det har de ikke, svarte Charles.

– Hvordan kan du vite det? spurte Orissa.

Hennes bror flirte mot henne.

– Adjutanten ba meg finne Hughes, som er en helt fersk løytnant, og jeg skulle be ham gå til rederiet. Jeg hadde hastverk og glemte det hele.

– Å, Charles! utbrøt Orissa. Det er akkurat likt deg.

– Si heller at der er skjebnen! sa Charles fornøyd.

– Det ser nesten slik ut, samtykket Orissa. Men hvordan vil du introdusere meg?

Charles tenkte et øyeblikk.

– Én ting er sikkert, sa han etter en stund. Jeg kjenner Lady Critchley, og hun ville aldri gå med på å ha oppsynet med en ung, ugift pike. Hun har alltid hatt imot det, selv i Bombay. Hun synes de er noen plagsomme vesener som bare henger rundt kadettene, og hun kommer stadig med spydige bemerkninger om unge piker som kommer til India for å kapre seg en ektemann.

Orissa så nedtrykt ut.

– Men da vil hun vel ikke ha meg.

– Ikke hvis hun tror du er ugift.

Orissa så fort opp på ham.

– Du mener at jeg skulle gi meg ut for å være gift?

– Hvorfor ikke? spurte hennes bror. Når alt kommer til alt, så ville folk synes det var rart om du reiste alene til India dersom de visste hvem du var. De ville vente at du skulle ha en anstandsdame med på reisen, og du ville bli nødt til å forklare en hel del.

Han smilte.

– Hvis du bare dukker opp som Mrs. et eller annet og tar deg av barnet, er det ingen som vil finne på å spørre om noe som helst.

– Nei, det vil de vel ikke, svarte Orissa. Du er flink til å tenke ut saker og ting, Charles.

– Jeg har alltid trodd at jeg hadde en hjerne gjemt et eller annet sted, sa hennes bror beskjedent. Jeg er sikker på at jeg kommer til å få et godt skussmål på dette kurset, kanskje bedre enn noen av de andre.

– Jeg er sikker på at du blir den beste av hele gjengen, sa Orissa. Men hva skal jeg foreta meg?